Rondane, Langgulpdalen – Bjørnholia – Rondvassbu part II

Som kort nevnt på Rondane part I, ble det nevnt noe om nedturen fra Rondslottet til Langgulpdalen. Men her er det vel tur for at vi skal utfylle den strofen litt. Så, det er vel ikke så mye annet å gjøre enn å stramme skolissene, dra opp glidlåsen på jakka, dra lua godt nedover ørene og sette kursen nedover…

Vi står på toppen av Rondslottet, titter rundt og har tårnealk-blikk i 360 graders vinkel. Omsermet av guds vakkre natur. Vinden puster oss godt om ørene, solen skinner på smårøde skinn og lufta hellbreder byluften ut av lungene.

“Åhhh, så vakkert” -  kommer der fra Elisabeth som har halve Bizkit kjeksen i munnen..

Ja, vi kan ikke annet enn å nyte det.. Livet er herlig!

Etter fotografering og oppfylte tanker starter vi på vei nedover mot Langgulpdalen. På karte ser det ut som en helt grei og chill nedstigning. Og det skal vi nok si at det helt sikkert er. Men vi kan la oss legge litt trykk med MEN etter flere timers oppstigning blir flere timers nedstigning i ur, ur og atter ur, litt mer enn hva vi hadde sett for oss.

Elisabeth går å småmumler “ah, e e ikke sliten, detta går jo mye bedre enn jeg hadde trodd”

Elisabeth ned mot langgulpdalen

I den sammenheng -  er det ikke noe som heter “en taler -  før en maler”, for slik kan vi si det skal vise seg å bli. For nedstigningen fra Rondslottet mot Langgulpdalen blir ikke helt som forventet. Det viser seg at den skal etter hvert bli dryg for Elisabeth. For etter hvert som timene går begynner humøret og psyken å svikte. Jeg prøver stadig å oppmuntre henne med fine ord og at hun er flink, men kommentarer, irritasjon over seg selv får mitt humør til å dale. Jeg kjenner kroppen begynner å bli tung, og med Elisabeths humør i en stadig synkende kurve smitter det over på meg. Jeg øker tempo for å sette negativiteten ut av spill, men oppdager fort at jeg begynner å gå fra Elisabeth. Jeg stopper og venter på henne, hu mumler noe oppi røysa og kjefter for jeg økte tempo. Jeg prøver å forklare, uten at det hjelper. Jeg tar tak i henne og gir henne en God klem og en nuss på kinnet. Detta ordner seg, vi er ikke langt fra camp. “Da kan du bare legge deg på fjelllaven så ordner jeg resten”. Da kommer smilet

Smilet er forsvunnet og Elisabeth er i sin egen lille verden

Den siste biten ned til elven hvor campen skal settes opp, blir det ikke sagt stort. Vi går begge i vår verden og tenker på mat, sovepose, hvile og søvn. Mørket begynner å falle på -  vi blir enig om at nå setter jeg fart ned og etablerer camp. Når det er gjort kan jeg møte Elisabeth og hjelpe henne med sekken. Når jeg møter Elisabeth og tar sekken kan jeg ikke annet enn å omtrent legge meg ned å rulle i latter. For i samme stund som sekken letter fra skuldrene, forvandler ho seg drastisk. Elisabeth blir totalt utsø og ser ut som hun har vært flere timer på fylla. Ho sjangla uten kontroll, så jeg må holde henne i stø kurs over elva, for at hun ikke skal plumpe utti. Bedre at jeg blir våt på beina enn at hun skal bli kliss søkk våt fra topp til tå.

Ah, så godt det skal bli å sove, og vekke var hun

Neste morgen våkner vi til tykk tåke og surt vær. Akkurat som ventet. Planen var jo fra starten av å vente med passasjen Langgulpdalen, rondslottet og ned til Rondvassbu. Den ruta valgte vi å endre siden det var akkurat dette været som var meldt resten av uken – noe det ble. Etter frokost og litt hvile fortsatte vi turen i tåkehavet. Tåken og regnet var våres følgesvenn hele denne dagen frem til Bjørnholia – en av DNT´s turisthytter. Vi valgte å sove i telt siden hele hytta var full av skoleungdom.

Tåke og dårlig! Elisabeth på vei mote Bjørnholia

Elisabeth utenfor DNTs hytte Bjørnholia

Videre herfra velger vi å gå tilbake til Rondvassbu, underveis bestemmer vi oss for å ta inn der. Vi trenger en liten opptørking. Alt er vått, utenom det som ligger pakket i vanntette pakkposer. Dagen fra Bjørnholia begynner i grått og trist vær – men heldivis utover dagen letter dette og det blir lettskyet med glimt av sol. Langs vatna og tjønnene i Illmannsdalen er det fisk som vaker støtt og stadig. Da sikler øynene etter å hive flue og spinner uti vannet. Men det er intet å gjøre med nårn ikke har med hverken flue eller haspel stang i sekken – “la gå”

Fremme ved Rondvassbu blir det treretters middag, tørking og kortspilling. Her blir vi sittende i godt selskap med to eldre venninner som er ute på signingsfèr. Etter en god natts søvn tusler vi tørre mot bilen, mens vi er gode mette etter en herlig DNT frokost på Rondvassbu.

Selv med noen få dager ekstra før uken er omme velger vi å sette kursen mot Jotunheimen. Den lokker mer og vi er sultene på godvær og spektakulære opplevelser.

Her er en liten bilde serie fra de siste dagene av Rondane turen. God Tur!

This slideshow requires JavaScript.

~ av Trymmen den 06/02/2011.